Hva er egentlig lykke?
Har ikke tall på hvor mange ganger jeg har tenkt
"når jeg bare blir ferdig med den tannlegetimen",
"når ferien kommer", "når jeg har gått ned tre kilo",
eller "når været blir bedre", da blir jeg happy da!
Kjenner du deg igjen?
Sannheten er at det finnes ikke noe "perfekt" liv.
Og etter hvert har jeg skjønt at lykke så godt som
aldri er en konstant tilstand, men ofte kommer i korte
øyeblikk. Og når man får barn blir lykkenivået enda
mer skiftende enn før, dypere daler, men jammen
kan også lykkefølelsen være temmelig intens når
alt er bra! Sterkere enn noensinne, faktisk.
Jeg har gjort meg mange tanker rundt debatten
som har gått lenge nå, om "perfekte" mamma- og
livsstilsblogger. Påstanden om at vi bare viser
livet fra "solsiden". For meg er bloggingen
å prøve å "fange" nettopp de gode stundene,
den fine stemningen, de vakre bildene.
Følelsen dette gir meg kan jeg leve lenge
på og prøve å ta med meg inn i de mer
kjipe øyeblikkene i tilværelsen.
Og er det så galt å ville mest huske de god stundene?
Merkelig nok er det f.eks ofte solen, blide barn,
smil og glede jeg husker fra feriene våre.
At barna til tider slo seg vrang når vi skulle ut å spise
eller var urolige på flyturen, er absolutt et faktum,
men trenger ikke bli en "big deal"
i den store sammenhengen.
Jeg lyver ikke når noen spør,
tvertimot, falskhet blir helt feil.
Men alt til sin tid?
Når jeg tenker meg om, var det litt
drama både før og etter den søndagsturen
i parken (i fjor) som jeg viser bilder fra i dag.
Lillebror sov i bilen på vei til Frognerparken
og var grinete da han våknet. Senere var det
storesøster som ertet ham og det endte med
at begge ble sure. Men alt i alt hadde vi noen
koselige timer sammen som familie og
det er hva jeg husker best!
Hukommelsen er selektiv, og det man fokuserer
mye på, har en tendens til å vokse - også misnøye...
Hva tenker du om hvordan livet fremstilles
i bloggland? Hva er virkeligheten for deg?
Ha en happy torsdag! :)
.jpg)
